Være frem meg selv som nytt liv

Åpningen av en ny bevissthet

En ny bevissthet kom til meg, en gjenkjennelse…

Plutselig kjenner jeg at tilstanden jeg befinner meg i minner meg om å være gravid, eller følelsen av å bære frem et barn. En tilstand av å føle meg begrenset, som om jeg ikke kan gjøre mye før jeg blir sliten, opplever hodepine og kvalme av mentale anstrengelser. Overveldelse og mangel på energi gjør det naturlig og nødvendig å hvile. I undringen over denne erkjennelsen kommer en tanke til meg: Kanskje jeg bærer frem meg selv.

Bæringen av selvets essens

Jeg kjenner på jenta som bor dypt i meg, at det betyr så mye å bli sett og akseptert for den man er, å bli båret frem med alt man har i seg, men så er det ikke alltid slik det skjer.

Jeg kjenner på følelsen av å bære et hellig ufødt liv i magen. Ressursene som går med til å holde rom for og gi næring til utviklingen av et nytt og ukjent liv. Jeg kommer på at selv om vi ikke vet hvilket menneske vi bærer frem, så går vi gravide i 9 måneder. 

Jeg kan kjenne en forbindelse til den jenta jeg en gang var og alltid har vært. Det er den jenta som ikke fikk komme frem den gangen, den jenta som jeg nå bærer frem. Ukjent og kjent på samme tid.

Kreativiteten som ble holdt tilbake

I tidlig alder lærer vi hvordan vi skal oppføre oss, og det er så mye av livet i oss som aldri får sjansen til å komme frem. Kreativitet, impulsivitet og livsglede blir undertrykt. Jeg vet ikke nøyaktig hva det er, men jeg føler at det er noe verdifullt som fortjener tid og oppmerksomhet. Å ære seg selv som et vakkert liv, og fantastisk kreativitet.

Det er ikke en bevisst beslutning å vie energi og ressurser til dette. Det er allerede modusen jeg er i, en naturlig prosess. Jeg lytter til dette kallet, og opplever en form for modning.

Gå dypere i selvet

Dette handler om å utforske hvem jeg egentlig er. Det er ikke nødvendigvis en reise tilbake i tid, men heller en dypere utforskning av mitt eget vesen. Jeg kan tenke tilbake til en tid i livet mitt da jeg var mer spontan, ren, og ubekymret. Det er som å hente frem det som ble igjenglemt. Kanskje er det deler av meg som jeg har lært å undertrykke. Det som nå skal bæres frem kan være det som har blitt holdt tilbake og skjult.

Frykten for det ukjente

Tidligere har det vært farlig å la disse sidene av meg komme frem. Jeg opplever det som at mange er redde for seg selv, fordi det ukjente skremmer oss. Vi bekymrer oss for å slippe tøylene på oss selv, for hva om jeg skader andre, eller at de andre ikke liker meg. Følelser av skam og avvisning.

Jeg kan kjenne at jeg opplever det annerledes nå. Jeg har fått en innsikt om at det ikke er farlig. Selv om det kan virke skummelt å slippe kontrollen, tror jeg nå at det ukjente er en gave. Det er det som er det egentlige livet. Impulsiviteten, energien og overskuddet ligger i det ukjente. Dette er gaven jeg ble født med, før jeg ble formet til den jeg er nå.

Reisen mot selvets kjerne

Den formen jeg har tatt på meg for å tilpasse meg livets krav tar en stor del av ressursene mine. Det tar livet mitt. Det fjerner meg fra det som er virkelige livskrefter.

Derfor er dette en reise som handler om å lytte til den delen av meg selv som trenger å bæres frem. Det er livsviktig. Når jeg ikke gjør det, opplever jeg fravær av liv, lykke og glede.

Livet som savner seg selv

Det er ikke trist å delta i livets spill, å spille en rolle. Men det er en sorg over livet som gikk tapt underveis. Det er som om sjelen sørger over at jeg mistet meg selv, mistet noe av livet av syne. Sjelen lengter etter den livsbejaende, vibrerende, ville, opprinnelige, spontane, kreative, ukultiverte og frie delen av meg som har vært gjemt bort for lenge. Det er på tide å være meg selv mer og mer. Livet og kroppen viser meg vei. Jeg skal elske og ære min natur og historie frem. Være frem meg selv.

Skrevet av Maiken Sneeggen

Takknemlig for verktøy benyttet: ChatGPT og DALL·E Cosmic Dream.